En omfattende klinisk vurdering av pasienter med langvarige smerter inkluderer en grundig anamnese (inkludert en klinisk samtale for å vurdere pasientens nåværende smertestatus, generelle sykehistorie, behandlingshistorie og psykososiale faktorer) og vurdering av smerten ved hjelp av både fysisk undersøkelse og pasientrapporterte utfallsmål.^1,2 Klinikere bør vurdere "hele personen", ikke bare smerten.^1,2 Resultater fra slike vurderinger kan forklare tilstedeværelsen og alvorlighetsgraden av symptomer og nedsatt funksjonsevne, samt peke i retning av en diagnose og støtte utarbeidelsen av en behandlingsplan eller behovet for ytterligere undersøkelser.¹

Anamnese

En detaljert anamnese er nødvendig for å avdekke alle patologiske og psykologiske faktorer som kan bidra til smerten som pasienten opplever.³ En effektiv vurdering av pasientens historie tar hensyn til det flerdimensjonale aspektet ved langvarig smerte og omfatter ikke bare informasjon om selve smerten, men også eventuelle tilknyttede komorbiditeter, tidligere og nåværende behandlinger, samt familiens sykdomshistorie.^3,4

Smertesituasjon

Vurdering av en pasients nåværende sykdom bør inkludere spørsmål om lokasjon, type smerte, intensitet, starttidspunkt, frekvens, utvikling, sensoriske og affektive komponenter, forverrende og lindrende faktorer og eventuelle tilleggssymptomer som motoriske, sensoriske eller autonome endringer.^3,4

Generell medisinsk historikk

I tillegg til sykehistorien for nåværende sykdom, innebærer en omfattende smertevurdering også innhenting av informasjon om familiehistorikk, komorbiditeter, medisinsk historikk, eventuelle tidligere allergier, sosial historikk (inkludert bruk eller misbruk av legemidler/rusmidler), tidligere diagnostiske tester, samt tidligere og nåværende behandlinger.⁴

Andre sykdommer kan påvirke smerte og også påvirke valg av legemidler. En fullstendig liste over nåværende og tidligere brukte legemidler bør innhentes for å unngå legemiddelinteraksjoner og bivirkninger. Å forstå behandlingseffekten av tidligere farmakologiske og kirurgiske inngrep kan hjelpe til med å indikere hvilke fremtidige behandlinger som kan være mest hensiktsmessige.³

Psykososial historikk

Vurdering av en pasients psykososiale historikk inkluderer spørsmål om tilstedeværelse av psykologiske symptomer (f. eks. angst, depresjon og sinne), psykiatriske lidelser, personlighetstrekk eller tilstander og mestringsstrategier.⁴ Dette er viktig fordi negative psykososiale faktorer (f. eks. stress og traumer) kan forverre smerte og smerterelaterte utfall, mens positive faktorer (f. eks. mestringsferdigheter) kan forbedre disse utfallene.¹

Hvordan langvarig smerte påvirker pasientens daglige aktivitet, humør, søvn, atferd og relasjoner bør grundig vurderes.^2,4 Verktøy som ACT-UP (Activity, Coping, Think, Upset, People's responses) kan brukes som veiledning i pasientintervjuer:²

1. Aktivitet: Hvordan påvirker smerten livet ditt (f. eks. søvn, matlyst, fysiske aktiviteter og relasjoner)?
2. Mestring: Hvordan håndterer du smerten (hva gjør den bedre/verre)?
3. Tanker: Tror du at smerten din noen gang vil bli bedre?
4. Opprørt: Har du følt deg bekymret (engstelig)/deprimert (nedstemt, trist)?
5. Reaksjoner fra andre: Hvordan reagerer folk når du har smerter?

Fysisk undersøkelse

Den fysiske undersøkelsen bør inkludere en tilpasset nevrologisk- og muskel- og skjelettutredning.⁴ Ut i fra den kliniske profilen, kan legen også utføre intervensjonelle diagnostiske prosedyrer (f. eks. selektiv nerveblokade, medial grenblokade, injeksjon i leddkapsler, injeksjon i sacroiliacaleddet eller fremprovosert diskografi).⁴

Rapporteringsverktøy for pasienten

Pasientrapporterte utfallsmål har blitt en svært viktig del av vurderingen av langvarig smerte.² De mest brukte endimensjonale pasientrapporterte måleverktøy for smerteintensitet er numerisk vurderingsskala (NRS) og verbal vurderingsskala (VRS).² NRS ber pasienter om å skåre sin smerteintensitet på en skala fra 0 (ingen smerte) til 10 (verste smerte), mens VRS bruker verbale beskrivelser (f. eks. mild, moderat, sterk).²

Imidlertid tar ikke disse endimensjonale verktøyene hensyn til kontekstuelle detaljer, som smertens plassering eller i hvilke situasjoner smerten oppstår.² Daglig føring av en smertedagbok kan brukes for å få mer nøyaktig informasjon om pasientens opplevelser, siden føring i en dagbok gjerne gjøres i sanntid, i stedet for å måtte huske tilbake.²

Mens smerteintensitet ofte anses som det primære målet for hvordan smerten påvirker, er fysisk funksjon en viktig indikator på hvordan en sykdom påvirker hverdagen til en person som lever med den.⁵ Å forstå hvilke utfordringer pasienter med langvarig smerte opplever i forhold til å kunne utføre daglige oppgaver kan være utfordrende. Pasienters mål er individuelle og er ikke nødvendigvis i tråd de kliniske resultatmål som ofte benyttes.^5,6 De fleste pasienter opplever at manglende evne til å utføre daglige aktiviteter er mye viktigere enn selve smerten. I en studie hos pasienter med langvarige korsryggsmerter hadde 76 % av pasientene behandlingsmål som var knyttet til fysisk funksjon.⁶ Helsepersonell bør tilstrebe å samarbeide mer med pasienten for å kunne komme fram til behandlingsalternativer som er med på å støtte pasientens preferanser.⁶ En enkel tilnærming, når man vurderer hvordan smerten påvirker en pasient, er å stille spørsmål som "mestrer du hverdagen?" Et slikt spørsmål vil kunne stimulere til diskusjon utover smerteintensitet og omhandle et mer helhetlig aspekt av pasientens liv.