GRUNNLEGGENDE OM SMERTE

 

LEGENS UDEKKEDE BEHOV

Hovedpunkter

  • Smerte kan være en stor belastning og i høy grad påvirke en pasients livskvalitet, og smerte kan derfor betraktes som en av de viktigste utfordringene på verdensbasis. Likevel er behandling av smerte er ofte utilstrekkelig.1,2
  • Å forbedre kommunikasjonen mellom lege og pasient, balansere eventuell medikamentell smertelindring opp mot bivirkninger, samt lære helsepersonell at det kan være viktig å henvise pasienter til en smertespesialist tidlig, er viktige elementer som bør hensyntas for å redusere lidelse.1
  • Å hensynta slike udekkede behov kan føre til bedre behandlingsbeslutninger og redusere pasientens lidelse.1

Langvarig smerte påvirker omtrent 20 % av de voksne i Europa og USA.1 «The Global Burden of Disease Study 2013» fremhever langvarig smerte som "den viktigste tilstanden - globalt, regionalt og i hvert enkelt land" når man tar hensyn til leveår med nedsatt funksjonsevne.2 Til tross for dette er det betydelig bevis for at håndtering av langvarig smerte fortsatt er utilstrekkelig, og inkluderer mange pasienter som påvirkes av psykologiske og sosiale faktorer, noe som fører til redusert livskvalitet og sosioøkonomiske konsekvenser.1

Mangelfull kommunikasjonen mellom pasient og lege

Det å kunne velge rett behandling og kunne evaluere om behandlingsmålet er nådd avhenger av god kommunikasjon mellom pasient og lege.1 Likevel indikerer data at pasienter og leger kan ha forskjellig forståelse av smertegrad og smertelindring.1 Faktisk er det vist i en studie at opptil 80 % av legene kan ha en unøyaktig oppfatning av sine pasienters smertesymptomer.1 I en annen studie var 95 % av legene enige om at pasientenes forventninger til smertehåndtering ikke alltid var i tråd med deres egne forventninger.3 Mer utbredt bruk av standardiserte vurderingsverktøy, som skalaer og spørreskjemaer, kan lette kommunikasjonen og føre til mer individualisert omsorg.1

Balansen mellom smertelindring og bivirkninger

En betydelig bekymring innen smertebehandling er å balansere smertelindringen som et legemiddel gir med forekomsten av mulige bivirkninger.1 Hvis medisinen pasienten får ikke gir tilstrekkelig smertelindring, kan dosen måtte økes. Faktisk kan symptomene hos opptil 75 % av pasientene med akutte og langvarige smerter være utilstrekkelig lidret.3 I tillegg kan medisinens virkning avta før det er tid for pasientens neste dose.3 Imidlertid kan økning i medisindosen også øke risikoen for bivirkninger til et punkt der toleransen kan bli uakseptabel.1 Det er mulig å redusere alvorlige bivirkninger ved hjelp av andre legemidler, men dette kan føre til legemiddelinteraksjoner eller ytterligere bivirkninger.1,4 Alternativt kan pasienten få en annen medisin eller en kombinert behandlingsplan for å opprettholde effekten.1,4

Viktigheten av rask diagnose og behandling

Spesielt pasienter med langvarig smerte kan oppleve betydelige forsinkelser i å få en diagnose og motta behandling for tilstanden sin og de blir ofte behandlet utilstrekkelig.1 Dette kan skyldes en generell uvitenhet om riktig håndtering av langvarig smerte, samt lokale retningslinjer for behandling.1 Studier har f.eks. vist at langvarige korsryggsmerter ofte ikke håndteres i tråd med nåværende behandlingsanbefalinger.5,6 I tillegg kan behandlinger for tilstander med ulike symptomer, som f.eks. fibromyalgi, kanskje ikke være godkjent i visse land, noe som hindrer leger i å behandle pasientene sine adekvat.7 Dette betyr at opplæring om adekvat håndtering av langvarig smerte må bli fremhevet.1

Ved å adressere disse udekkede behovene og utvikle smertestillende legemidler, kan man imøtekomme pasientenes udekkede behov. Ved å forbedre algoritmer for smertehåndtering, lytte til pasienten og dele kunnskap, er det håp om at man kan redusere nedsatt funksjonsevne og pasientlidelse, forbedre livskvaliteten og lukke kommunikasjonsgapet mellom pasient og helsepersonell.

  • References List label

    1. Varrassi G et al. Curr Med Res Opin. 2010;26:1231–45.

    2. Rice ASC et al. Pain. 2016;157(4):791–6.

    3. McCarberg BH et al. Am J Ther. 2008;15:312–20.

    4. Kress HG. Eur J Pain Suppl. 2009;3:11–15.

    5. Ivanova JI et al. Spine J. 2011;11:622–32.

    6. Fullen BM et al. Eur J Pain. 2007;11:614–23.

    7. Häuser W. Dialogues Clin Neurosci. 2018;20:53–62.

M-N/A-NO-11-23-0021  November 2024